Close

Seriefråtsarar

Del innlegg

Rommet er mørkt. Ansiktet ditt ligg bada i det blå lyset frå dataskjermen. Du veltar deg i sofaen, eller kanskje senga, mens episode etter episode av «Friends» går uavbrote framfor dei blodskotne auga dine. Kjenner du godt etter, kan du kjenne hjernecellene dine døy i jamn og stødig fart. Kjenner du deg igjen?

Etter at strøymetenester slo gjennom har omgrepet «binge watching» («seriefråtsing» på norsk) blitt allemannseige. Dei nye strøymetenestene braut radikalt med lineær-tv sine vekevise pausar mellom kvar episode av ein tv-serie. Når plattforma var Internett og inntektene var abonnement, kunne ein like gjerne sleppe alle episodane på ein gong.

Innhald og distribusjon blitt tilpassa «nye sjåarvanar», seier ekspertane på medieutvikling. Men er det sjåarane som har tvinga fram desse endringane? Teknologiske endringar har gjort samfunnet meir «flytande», som ein sosiolog ville ha sagt. Samfunnet og liva våre har færre faste rammer.

Strøymetenestene passar såleis inn i denne utviklinga. Mange har ein meir «fleksibel» arbeids- og kvardag, som gjer at dei vil ha underhaldninga utanfor lineær-tvs «prime time». I tillegg har ein eit hav av underhaldning ved fingerspissane, gjennom tilgang på Internett. TV-kanalane kan ikkje lenger servere middag til fastsette tid. Folk skal sjølv plukke ut kva ein vil sjå og høyre frå ein omfattande meny.

Men med all framgang, finst det som regel ei bakside. Iallfall for oss småbitre nostalgikarar. For er det ikkje noko høgtideleg ved å måtte vente ei veke i spenning før favorittserien kjem på skjermen til eit fastsett tidspunkt? Noko flott med vissa om at fleire hundre tusen nordmenn sit benka saman med deg for å sjå på same tv-serie som deg sjølv? Å ha eit samtaleemne på jobben eller skulen dagen etterpå?

Er det ikkje litt digg å kjenne på å vere ein del av ein fellesskap, i staden for å vere ein einsam «mediekonsument»?

Kanskje vi skulle gått meir på kino?

Av Tormod Johnsen Ytrehus